Presenting Kent Halås

Kent er en kar jeg har kjent i mange år, og vi har stadig snakket om å ta en photosession i studio. Lørdag var han klar. Enjoy!

Job_0214 webJob_0206 webJob_0284 webJob_0295 webJob_0268 webJob_0262 webJob_0248 webJob_0316 webJob_0234 web
 

Helge Oliversen – alltid med returbillett

Da Helge som liten lekte tyrefekter hjemme i hagen i Rakkestad, ante nok de rundt han at han var både eventyrlysten og hadde en viss utfartstrang. At han som voksen skulle redde liv som kaptein i Kystvakten, tenkte de nok ikke. Men historien ender ikke der.

helgeweb_5

Da Helge var 18 år, dro han til Danmark. Han skulle utdanne seg til gymlærer. Helge innrømmer at han nok trodde gymlærerjobber nærmest vokste på trær. Slik var det ikke. Moren til Helge, Åse, som fulgte med på sønnens noe usikre arbeidstilværelse, likte ikke helt det hun så.

Hun gjorde klar søknad til befalsskolen, og det var bare for Helge å skrive under. Søknaden ble sendt, og Helge dro i Forsvaret. Han trivdes, og etter to år skrev han seg over til Sjøkrigsskolen, noe som resulterte i at Helge ble i Forsvaret i fjorten år.

helgeweb_1

Helge forteller om jobben på MTB, Motor Torpedo Båt, og svært dramatiske redningsaksjoner han har vært med på, og hvordan enkelte fiskere nærmest så på Kystvakten som en trygghet som alltid skulle være tilstede. Men etter fjorten år i Forsvaret dukket det opp nye muligheter. Og utfordringer er noe Helge alltid har likt. Han og to kamerater fikk i 1990 importen på blytilsetning for personbiler, noe som gjorde at alle biler kunne kjøre på blyfri bensin. Etter å ha drevet selskapet i et drøyt år, kom de store oljeselskapene på banen, og forhandlinger var igang.

– Vi var ikke helt forberedt på situasjonen, og så på oss selv som en medaktør. Istedet burde vi bare solgt oss ut, sier han.

Kort fortalt, selskapet gikk konkurs, og Helge sto bokstavelig talt alene på bar bakke med to kofferter. Kollegaene hadde andre jobber å gå tilbake til. Tilfeldigvis leste han en stillingsannonse fra Wilhelmsen i Forsvarets Forum. De trengte mannskap. Uken etter møtte Helge opp på selskapets kontor, og stillingen passet han som hånd i hanske.

– Ja, når kan du reise, spurte hun meg. – Jeg har alt jeg trenger her, men det er fint om jeg kan ta en tur hjemom til foreldrene mine først, sa han.

helgeweb_3

To dager senere satt Helge kursen for Namibia, først som nestkommanderende og senere kaptein. De skulle jobbe for et prosjekt for Norad.

Helge ble etterhvert tilbudt nok en ny jobb, på Manila. Men underveis hadde han møtt Natacha. De hadde etablert seg i Namibia, og drev både bilutleie og pizzarestauranten Harry Peppar. Men han valgte å ta jobben, og de flyttet videre til Manila. Der jobbet han under Rederforbundet, på Norwegian Training Center. Natacha startet også sin egen virksomhet der hun lager smykker, kunstneriske cupcakes og kaker.

helgeweb_2helgeweb_6

I dag er Helge tilbake hos Wilhelmsen, og det er mye reising. De bor på fremdeles på Manila, men sommeren tilbringes om mulig alltid i Rakkestad. Familien er ofte med når det er lengre opphold. Helge setter pris på bygda, kameratene og ting som skjer, og de har egen leilighet her. Dessuten bor Helges søster, Lisbeth, også i Rakkestad.

– Sier vi at vi skal møtes klokken 1500, kan du nok vente oss nærmere 1600, sier Helge og ler.

Han sikter muntert til tradisjonen hans spanske kone Natacha har med å holde tider. Jeg vurderer å ta han på på ordet, men er på plass i studio kvart over. Og som Helge sa, ankommer de, riktignok et kvarter før antatt, kvart på fire. Siden alle er samlet i Rakkestad, får jeg også et bilde av hele gjengen.

helgeweb_9

Familien Oliversen, Nicole, Natacha, Helge og Nicholas. 

helgeweb_8

Helge nyter tilværelsen i Rakkestad, med familien og venner. 

helgeweb_2helgeweb_7

Helge Oliversen, fra lekende tyrefekter som barn til aktør i globale prosjekter. 

Helge er en kar som gir av seg selv, en underholdende person med referanser og erfaring få har. Han legger ikke skjul på ting. Legger ikke noe imellom. Både med saker som har gått bra og det motsatte.

Nå er det ferie i Rakkestad frem til august. Da reiser han, Natacha og Nicole tilbake til Manila, mens Nicholas drar over til Canada og fortsetter med studier.

 
 

Kristines pennevenner

Blomsterdekoratøren Kristine Kaatorp har mange venner. Og fra vognskjulet hjemme på gården skaper hun stadig nye. Med pennen.

Job_0066 web

Det hele startet for et par år siden, da en venninne av Kristine spurte om hun ville tegne et bilde til en nattasang. Litt for moro la Kristine det også ut på facebook, og umiddelbart fikk hun mange positive tilbakemeldinger. Da var ting igang. Med penn og akvarellmaling ble det fler, og hun fant sin egen stil.

Job_0083 web

I sommer har hun hatt to utstillinger, på Strømsfoss Mølle og på sommermarkedet hos FruBlom. Tidligere har hun også hatt sine bilder på utstilling i Midtstuen.

– Jeg pleier å starte med en lett blyantstrek for å komme frem til det jeg ser for meg. Deretter er det tusj og akvarellmaling, forklarer hun.

Job_0062 web

Kristine vil bruke mer tid på tegning. Gjøre det til en fulltidsjobb, og hun tegner videre mot en ny utstilling.

– Jeg vil utvikle meg. Skape en ny stil med det jeg gjør. Finne nye figurer. Jeg vil gjerne vise noe nytt på neste utstillingen, sier hun.

Det er kvelden som er Kristines beste arbeidstid. Når barna er i seng, havner hun ofte i vognskjulet. Hennes arbeidsplass.

Job_0097 webJob_0079 webJob_0091 web
 

GINO VANNELLI – når ting føles komplett

Vi er på hytteferie. I Oslo rigger Gino Vannelli til konsert, og vi vurderer. Egentlig vurderer vi ikke. Vi bare tror vi gjør det. Innerst inne er saken klar. Det har den egentlig vært siden jeg så konserten annonsert på Ginos nettsider tidligere i sommer.

IMG_2787 web

Billetter på nett, og kone og jeg setter kursen mot Oslo. Lea og Adrian er hjemme i Rakkestad. Jeg har forventninger, er spent, og sikker på at vi skal få en fantastisk kveld. Jeg vet jo hva vi går til, tror jeg. Dette er min tredje konsertopplevelse med Vannelli, en person jeg har hørt og fulgt med på i mange år.

Etter en times tid på uteserveringen på torget, blir det en times venting inne. Sentrum Scene, lokalet som rommer godt over 1500 personer, er nesten halvfullt i kveld. Det er god plass, men stemningen er topp. Vi snakker med de som står ved siden av, og det viser seg at vi har vært på mange av de samme konsertene med WestCoast-band. Presis klokken åtte entrer bandet scenen med en kort instrumentallåt.

Groovet slår om, og Gino er på plass.

IMG_2844 web

Før konserten går jeg ut og spør vakten om det er mulig å ta bilder. Etter litt frem og tilbake, får jeg svar, “ja, bare du ikke bruker proft utstyr, det vil si kamera med utskiftbar optikk”. Så iPhonen til kone får gjøre jobben. Min er i bilen.

IMG_2776 web

Ginos lyd fyller rommet, den unike og karakteristiske stemmen. Den typiske WestCoast-sounden med et band som bare leker ydmykt og respektfullt, og med total presisjon. Gino kontrollerer settingen. Ting er avslappet og frigjort. De ser ut til å kose seg like mye på scenen som publikum gjør i salen. Han tar seg god tid mellom låtene. Forteller. Men det er allikevel bare såvidt man rekker å la inntrykket fra den ene låten synke inn før neste er igang. Det er en intens konsertopplevelse. Imponerende på alle måter, morsom, og med mange inntrykk.

Gino Vannelli er en fantastisk artist, sanger og låtskriver, som kombinerer sjangre, og som vet å bruke musikerne rundt seg. Utfordre, og presse de til det ytterste. Teknisk, fritt og lekent på samme tid.

Etter halvannen time er konserten slutt, og vi bestemmer oss for å gå en runde for en coffee. Vi runder hjørnet på baksiden av konsertlokale, og der kommer Gino.

Enjoy!

IMG_2855 webIMG_2850 webIMG_2845 webIMG_2837 webIMG_2829 webIMG_2823 webIMG_2815 webIMG_2811 webIMG_2808 webIMG_2807 webIMG_2783 webIMG_2800 web IMG_2864 III web

Gino, kone og meg, alle svært fornøyde etter konserten.

Gino Vannelli

 

Inger Nitters innerste rom

Fra Inger var barn og ung, har hun følt konflikt med mye av det tillærte som ble servert henne som sannhet. Det bygget seg opp indre spenninger som ble sterkere og sterkere. En dag skiftet de indre pensene. For andre virket det dramatisk. For Inger åpnet det seg en verden av bilder og svar.

_DSC3369 web

Inger og katten Lisa, på trappen hjemme på Gjølstad Skole i Rakkestad.

Inger Emilie Nitter vokste opp i Bærum. Moren jobbet hjemme og passet barna, Inger og hennes to eldre søsken, en søster og en bror.

– Mor ga oss gode sko og klær og sørget for sunn mat. Far var reklamesjef i forsikringsbransjen, og var opptatt av god kommunikasjon. Men mye humor hadde han, forklarer hun.

Inger og familien bodde i en blindvei som ledet rett inn i skogen. Og skogen var på mange måter Ingers egentlige hjem. Der følte hun seg hel og i harmoni. Hun kommuniserte naturlig med de omgivelsene. Familien var ofte i kirken, og hun likte seg godt også der.

– Himmelen er her på jorda, når vi lever i sannhet og kjærlighet, understreker hun.

_DSC3430 web

Inger omgir seg med natur, og fyller trapper og uteareal med planter og urter.

– Skal vi gå en tur opp i skogen bak huset, så kan vi sitte på plassen jeg har der, sier hun, og går inn på kjøkkenet og henter drikke.

Inger finner rollene og graderingen i samfunnet unaturlig. Et spill man må ta del i. Og rundt seg ser hun mennesker med masker. Inger forklarer entusiastisk mens vi går på stien som fører opp til den lille skogen. Vi har fin utsikt, og ser Strømsfossveien som svinger seg østover med åkere på begge sider.

– Å lytte til sanser og følelser er et instinkt man må ta på alvor. Den indre og ytre naturen har svaret, mener hun.

Inger utdannet seg som lærer, og møtte etterhvert mannen i sitt liv. De fikk to døtre. Men ekteskapet var en altfor streng form for henne. Noe hun måtte ut av, selv om hun hadde det fint. En tilværelse med lykke og angst om hverandre. De skiltes, og et monster av skyldfølelse hang over henne. Inger måtte rydde på alle hyller.

Men spenningene i kroppen ble sterkere og sterkere. Hun var på vei inn i en dyp krise. En tilstand som skulle vise seg å bli en oppvåkning for Inger. En dag opplevde hun et indre fyrverkeri av symboler som ble frigjort fra en usynlig kilde. Nye tankespor ble dannet. Symbolene, rundt hundre tilsammen, har hun fortsatt full oversikt over.

– Jeg kom inn i en verden av enhet, med kommunikasjon og likeverd i alle ledd. Der undertrykkende programmering slapp taket, forteller hun.

_DSC3519 web

Eiendommen til Inger er fem mål stor, og hun har en egen liten skog rett bak huset. 

Men nye utfordringer dukket opp. Hun ble tvunget til medisinering, noe hun var helt imot. Inger visste råd. Tablettene lærte hun seg å gjemme i munnen. Etter tre uker hadde hun samlet et stort glass, og tiden var kommet da hun skulle skrives ut.

– To ansatte kom stolte og fornøyde og fortalte meg hvor bra oppholdet og medisineringen hadde vært. Jeg gikk rett inn på rommet og hentet glasset med tabletter. De ble naturlig nok forbauset, overrasket og sinte, men de lot meg gå, forteller hun.

_DSC3473 web

Inger tar seg god tid til å kommunisere med naturen. 

– Jeg er opptatt av å si ja til alle følelser. De er der og er viktige. Og psykosen kan være naturens egen kunst. Hadde Munch malt sine bilder dersom han hadde vært medisinert, undrer hun.

Hun beskriver at et instinkt har gjort henne bevisst, og at nattedrømmer har veiledet henne.  I 1999 fikk hun en invitasjon til et arrangement på Gjølstad Skole i Rakkestad, noe hun ikke hadde mulighet til å komme på. Men senere drømte hun om stedet. Og en dag lå huset ute for salg. Inger så drømmen som et klart tegn på at hun skulle flytte dit, og hun kjøpte Gjølstad Skole i 2000.

_DSC3370 web

Gjølstad Skole er like mye en livsstil som et hjem for Inger. Døtrene har for lengst flyttet ut, og hun har nå bodd der i 16 år.

Inger deler sin erfaring med så mange og så ofte hun kan. Hun holder forestillinger, har skrevet bok, og har brukt masse tid på å lage tepper med uttrykk som beskriver hennes tanker og tilværelse. Inger spiller piano og synger, og det tar hun også med seg som et viktig innslag i forestillingene hun holder. Hun vil formidle kunnskap på en positiv måte, og inviterer gjerne til minikonserter hjemme i sin egen stue.

_DSC0084 bw web_DSC3323 web

Inger Emilie Nitters store rom. Stua i første etasje.

Man merker Ingers tilstedeværelse. Hennes energi og måten hun gir av seg selv på. Engasjert og kontrastfyllt i toneleie kommer hun med sine betraktninger og vurderinger. Inger tar av og til pauser når hun har mye å fortelle. Trekker pusten. Puster rolig ut. Tenker igjennom det hun vil formidle. Lar samtalen få tiden den trenger. Hun vender stadig ansiktet ut mot skogen, smiler og snakker videre.

 

LOVE ME TENDER – and bring your deVille

Kine, som jeg vanligvis treffer bak disken hos den lokale bakeren, kommer over gårdsplassen i en 50-talls kjole sammen med samboeren Pål-Øyvind. To chiwawaer kommer logrende etter, mens en rød katt strener uinteressert avgårde. Jeg er hos Kine Renate Slåttbråten og Pål-Øyvind Johansen, en drøy kilometer utenfor Rakkestad sentrum.

_DSC4042 web

Kine og Pål-Øyvind var venner i mange år før de ble sammen. Da de møttes var det Kine som hadde den store lidenskapen for 50- og 60-tallet. Det gikk ikke lenge før Pål-Øyvind var like hektet.

– Her blir det bra, sier Pål-Øyvind, og rygger deVillen en billengde bakover og utpå gresset.

Det var Cadillac de skulle ha. Og Cadillac ble det. En ’61 deVille ble kjøpt fra USA i fjor. Nærmest usett. Kun vurdert utifra litt tekst og ti bilder på eBay. Og halvannen måned senere var bilen på plass.

– Jeg tar nok ikke den sjansen en gang til, selvom vi var veldig heldig med denne, innrømmer Pål-Øyvind.

Kine forsvinner inn i huset og skifter fra kjole til skjørt, og vi er klare for en aldri så liten fotoserie. Enjoy!

_DSC4194 web_DSC4214 web_DSC4029 web_DSC4082 web_DSC4231 web_DSC4119 web

Kine og Pål-Øyvind.

 

Black and White – Khadija og Irene tilfeldig forbi

De hadde forsvunnet rundt hushjørnet og var borte, første gangen jeg forsøkte å få tak i dem. Andre gangen gikk det bedre. Khadija og Irene er fargerike på mange måter, og jeg hadde lyst til å gjøre en photoshoot. Noe skeptiske til å være foran kamera var de, men dagen etter fikk jeg melding.

– Nå har vi tenkt oss ferdig, vi blir med 🙂

khadija og ireneweb_1

Khadija fra Marokko, har vært 16 år i Rakkestad. Hun jobber som hjelpepleier, og er utdannet regnskapsfører i Marokko.

khadija og ireneweb_3

Irene er apotektekniker, og også fra Rakkestad. I tillegg har hun jobbet med hudpleie i Sarpsborg i en periode.

khadija og ireneweb_2

Black and White. Khadija og Irene liker å kalle seg det.

– Det er liksom så veldig oss, sier de i kor.

khadija og ireneweb_4
 

Mads Odvar Korsvold – flyarven

Mads Korsvold, mannen som i dag jobber som massør og rådgiver, og som ser for seg en fremtid som fotballtrener, gjerne på høyt nivå, hadde for noen år tilbake arven på en flyflåte, flyplass og hangar.

Dette er historien om Mads og flyarven.

mads studio 5 web


Mads Odvar Korsvold (41) ser tilbake på flyarven med blandede følelser. Men han mener fortsatt at siste kapittel ikke er skrevet om flyhistorie i familien.

Faren til Mads, Odvar, (1926-2008) vokste opp i Sarpsborg. Som 15-åring, begynte han under krigen å selge is på toget til Oslo. Han ville tjene penger. Drive business. Da krigen var slutt, tok han flygerutdannelse, og startet i 1952 Norrønafly i Oslo. Han fikk fort flere fly i flåten, og ble på slutten av 50-tallet det første norske flyselskapet med charterturer til syden. For å komme litt vekk fra Fornebu og det stadig voksende flymarkedet som presset på, valgte han i 1972 å flytte deler av driften til Aastorp Gård i Rakkestad. Her bygde han flystripe og hangar, og drev reparasjoner og vedlikehold av småfly. Faren eide også et titalls leiligheter i Florida i USA, og foreldrene var ofte der store deler av året.

mads studio 1 web

Mads vokste opp på Aastorp Gård i Rakkestad sammen med sin eldre bror, Bjørn. Siden familien ofte var i USA, tok Mads også første året på ungdomsskolen der. Men Mads trivdes godt hjemme, så i periodene da foreldrene var i USA, bodde gjerne han og broren på gården sammen med besteforeldrene.

– Det fungerte helt fint, og etterhvert klarte vi oss selv, forteller han.

Etter videregående skole fikk Mads jobb i Securitas på Fornebu, der faren hadde driften av Norrønaflyavdelingen. Men han var tiltrukket av eiendommen og gårdsdriften i Rakkestad, så han valgte å starte på Tomb landbruksskole. Mads tok etterhvert over driften av gården, men i tillegg jobbet han i hangaren. Drømmen om og tanken på å jobbe med fly var hele tiden et tema for Mads.

– Det var et konstant driv i meg, forklarer han, men gården og familielivet tok sin tid, og bransjen forandret seg fort.

Faren til Mads var en mann som holdt kortene godt for seg selv, og delte ikke så mye av sin kunnskap og sine tanker med andre. Mads forklarer at han ikke kan være bitter, men at han gjerne skulle ha sett at faren hadde involvert de mer. Informert og motivert de i den retningen han selv jobbet.

– Faren min levde for jobben. Det var hans verden. Da blir man jo nesten bare en tilskuer til det hele, ute av stand til å delta, forklarer Mads.

mads studio 4 web

Fotballtrener på fulltid? Ikke utenkelig for Mads, som jobber videre med trenerutdannelse og sportsmassasje.

 I dag er tobarnsfaren Mads helt ute av gårdsdriften. Jorda er leid ut og maskiner og halve boligen er solgt. Han har tatt coachutdannelse og er tilknyttet Kraftverket Mjørudfossen AS. Omveltningen har gått gradvis, men allikevel fort. Norrønafly i Oslo og i Rakkestad er også solgt ut av familien, men Mads eier fortsatt tomten i Rakkestad der flyplassen ligger.

Mads forklarer hvor viktig coachutdannelsen har vært og hvordan hele prosessen de siste årene har utviklet han og gjort han mer bevisst og målrettet. Kona, Marit, har også vært en støttespiller og en partner.

– Coachutdannelsen tok jeg mest for min egen del, og forandringen har vært helt nødvendig for meg, forteller han.

Samtidig tok Mads også flysertifikat for småfly, og innrømmer at han fortsatt har idéer om og tenker mye på flybransjen.

Han mener bestemt at siste kapittel om flydrift i familien ikke er skrevet.

mads 2 web

mads 3 web

På vei som trener eller flyger? Mads har planer.

Se gjerne bildene i større format. Trykk på ett av de, og bla videre.

 

Ramona – på lag med de firbente

Om kort tid flytter Ramona og samboeren, Ole Henrik, på gård. Da skal det bli optimale forhold for hundene. Ramona har fire huskyer, tre sibirske og en alaska.
Møt Mikkel og Sjakk.

ramona2209bwweb

Ramona Helen Eltvik Mjørud (24) er vernepleier, og jobber for tiden i Råde og på Kalnes.

Så langt tilbake Ramona kan huske, har hun ønsket seg hund. Da hun var tolv, fikk hun sin første.

– Huskyer er flokkdyr, og de trives best sammen med andre, sier hun.

Ramona har med seg Mikkel og Sjakk. To imponerende hunder. Mikkel er, ifølge Ramona, litt gulvredd. Han trives best i sofaen og på tepper, og han ser ut til å roe seg fort etter at rommene er sjekket. Men han er også rastløs, litt vill på mange måter, og liker ikke å stå i ro. Noe usikker på situasjonen. Som godt er, for min del, reagerer han ikke på blitslysene.

ramona1917bwweb

Ramona og Mikkel

ramona2072bwweb

Ramona liker naturprogrammer, og hun mener at serier som det Lars Monsen leverer, både kan være en fin inspirasjon og en utfordring. Utfordring, fordi man kun ser eventyret og de positive sidene av det å ha hund.

– Man ser naturen, idyllen og de fine opplevelsene, og på bakgrunn av dette kan nok enkelte, nærmest på impuls, gå til anskaffelse av hund. De tenker ikke over hvor mye jobb det faktisk er. Dessverre har jeg sett eksempler på at hunder har måttet lide, bemerker hun, fordi eieren etter kort tid vil kvitte seg med hunden.

ramona1907bwwebramona1950bwwebramona2097bwweb

Hver dag er det ut på tur. Ramona bruker mye tid sammen med hundene, og så ofte de klarer, tar hun og Ole Henrik med seg alle fire ut i skogen.

– Vi finner gjerne et vann å gå til. Da kan vi være ute og kose oss hele dagen, sier hun.

Ramona forteller også at hundene har gitt henne kunnskap og erfaring som hun kan ha nytte av, både i jobben, og i møte med andre mennesker i hverdagen. Hun forteller også at hun aldri har vært redd hunder. Huskyene har aldri utfordret henne, og hun har heller ikke opplevd at de har vært aggressive mot andre. Ramona forklarer at huskyene ikke har så stort beskyttelsesinstinkt, men mer et jaktinstinkt.

ramona1968bwwebramona2198bwweb

– Hundene er en del av oss. Det er en livsstil vi har valgt, sier hun, og legger ikke skjul på at det nok blir muligheter for flere huskyer når de flytter på gård.

Med på gården blir også lillesøster Renita, som er minst like ivrig og deler Ramonas interesser for de firbente.

ramona2174bwwebramona2181bwweb

Hvis du vil se bildene i større format, trykk på ett av de og bla videre.